Hva er det med Frankrike og mat, egentlig?

Selvfølgelig et spørsmål det sikkert er mange, og allerede gode, svar på. Fascinerende er det uansett. Denne posisjonen Frankrike og fransk gastronomi har fått som matens mekka, som matens «hellige gral». Som arnested for utallige kjente kokker og arrangør av Bocuse D’or, verdens største og viktigste konkurranse for kokker. Mye mulig var det nettopp denne fasinasjonen, og statusen, som gjorde knapt sytten år gamle meg så ivrig etter å flytte fra alt jeg kjente som trygt for å reise til Frankrike. For å utdanne meg til kokk.

Før jeg tar dere med tilbake til Frankrike må jeg nesten fortelle litt om meg. I dag er jeg blitt en voksen mann. Min base har jeg på Voss, og bor sammen med min samboer og våre flotte barn. Jeg jobber som freelance- kokk og tar på meg ulike oppdrag. Jeg deler min lidenskap for mat ved å skrive, filme og via foto. Mitt største «mat»-ønske er å inspirere, samt å spre matglede.

Byen jeg flyttet til, La Rochelle, ligger på østkysten av Frankrike. Mellom Nantes og Bourdeaux. En vakker by, ikke for stor, og med en historisk fremtoning. Det å rusle rundt i sentrum av La Rochelle husker jeg litt som en reise tilbake i tid. Gamle vakre murhus, to store massive tårn som våker over innseilingen, trange smau, steinlagte gater og flere åpne torg. Og lukten, lukten av salt sjø og hav. Den gamle havnen der restaurantene ligger som perler på en snor, der lukten av dampede blåskjell fra den ene nærmest konkurrerer med den andre.

Å bo i La Rochelle ga meg også muligheten til å utforske regionen og alt det spennende den har å by på. En kort togtur unna ligger Cognac. Litt lenger på toget, og du befinner deg i Bourdeaux. Begge steder bør i mine øyne stå på «bucket-listen» til alle med kjærlighet og interesse for mat og drikke. Det er en nesten umulig oppgave å skildre disse opplevelsene med ord. Alle inntrykkene. Opplevelsen av å skue utover uendelig mange meter med gamle eiketønner, kjenne på luktene og lese årstallene skrevet med hvitt kritt. Ta innover seg hva man faktisk, i akkurat det øyeblikket, er en del av. Tenke på all den kunnskap, all historie, all kultur og all stolthet, som ligger i hver av tønnene.

Den dag i dag smiler jeg litt for meg selv når jeg tenker tilbake på kultursjokket jeg opplevde da hverdagen tok til. Skolen jeg gikk på heter Lycee Hotelier de La Rochelle, og studieløpet jeg angrep var en to-årig kokkeutdannelse som skulle gi meg gradene CaP og Bep ved bestått eksamen. Et ganske ulikt opplegg sammenlignet med den norske modellen, hvor vi opererer med fagbrev. Enten bestått, eller ikke-bestått.

Det ble tidlig tydelig for meg hvor stolte franskmenn er av egen historie og kultur. Uten at de selv nødvendigvis poengterer det eller reflekterer over det. Det er bare en del av deres naturlige DNA. En kombinasjon av arv og miljø. Det vi andre ofte tenker på som arroganse eller manglende vilje til å føye seg, er strengt tatt noe vi med fordel kanskje heller burde lært selv. Det er nettopp dette jeg ser på som den store grunnen til Frankrikes posisjon som gastronomiens ledestjerne.

For meg som ung kokkespire å bli dratt med på markeder, se utvalget av fisk og skalldyr, smake på oster, lukte på spekemat. Det endret meg for alltid. Og jeg vil for alltid være takknemlig for alle disse opplevelsene. Som da vi reiste til øyen Ile de Re for å lage vårt eget salt, eller alle de gangene vi ventet på lavvannet for å plukke østers.  Alle besøkene til den lokale bakeren etter dagens baguett. Alle luktene, alle smakene og alle inntrykkene.

Det første året bodde jeg hver helg hos en hyggelig vertsfamilie. Et opplegg som, for meg, fungerte veldig bra. Det ga en trygghet å kjenne seg som en del av noe gjenkjennelig, samt det var en arena for læring av både språk og kultur. Det ga meg også et innblikk i en typisk fransk familie, og en typisk fransk hverdag. Økonomien i huset var, så vidt jeg vet, trygg og god. Sofaen var allikevel knekt og støttet opp av noe som lignet en gammel norsk telefonkatalog. Pc’en tror jeg må ha vært en av de første som kom på markedet. Den så i alle fall slik ut. Men poenget her er at begge deler virket. Vi satt i sofaen og vi brukte pc’en. Det de derimot ikke sparte penger på var mat og vin. Hver helg var som en feiring. Vi var mer samlet rundt bordet enn noe annet. Det var lange luncher, ofte nesten avløst av like lange middager. Og på søndag var det vanlig at vi tok middagen på restaurant. Viktig å kose seg før en ny og lang arbeidsuke ble sagt.  For en ung gutt fra Norge, en helt ny verden.

For meg, som har bodd der og kjent kulturen på kroppen, ligger mye av svaret på overskriften i det jeg har touchet innom. Mat er en del av folkets DNA, nedarvet gjennom generasjoner. Ikke nødvendigvis noe de reflekterer over selv i dagliglivet, noe de bevisst anstrenger seg for eller streber etter. Det bare er sånn. Og slikt blir det selvsagt kultur av. En stolt kultur, noen mener sågar den er arrogant.

Det er selvsagt masse mer som sikkert både kunne og burde vært skrevet. For meg er det derimot ikke så interessant å fordype meg i alle slags problemstillinger eller eventualiteter. Som kokk er Frankrike stadig en bauta i den gastronomiske verden. En kilde til inspirasjon og læring. Langt utover det du får servert på tallerken.

-Anders