Savnet etter bonden

En aldri så liten hyllest til verdens viktigste yrke...nemlig bonden.

Foto: Grethe Øyeflaten (sykt flink fotograf)

I følge min samboer skjer det hvert år, gjerne litt senere enn nå, gjerne når det nærmer seg lamming. Vårens vakreste eventyr. Mitt humør endrer seg. Jeg endrer meg.

Sannheten er at jeg kjemper med meg selv. Kjemper med og mot min egen samvittighet. Mot fornuften.

Like sant er det at jeg taper hver gang. Savnet etter å drive jorden, se utover eget "rike", skape, kjenne at det man gjør er både meningsfullt og viktig. Leve i, og med, naturen.

Jeg savner å være bonde.

Oftere og oftere kjenner jeg på følelsen av å ikke passe inn. Være annerledes. Samfunnet vi lever i er på mange måter konstruert rundt tanken om at alle er like. Satt på spissen skal vi jobbe åtte til fire, hente ungene i barnehagen med stasjonsvogn og jage gjennom middagen for å rekke kveldens organiserte aktivitet. Problemet er bare at vi er ikke alle like. Ikke som barn, ei heller som voksne.

Valgene vi tar, og hvordan vi håndterer det, er heldigvis opp til oss selv. Å drømme er viktig. Jeg skal aldri slutte å drømme.

Nettopp derfor er bondeyrket så fantastisk. Foruten å være verdens viktigste yrke, alle trenger tross alt mat, gir det så uendelig med muligheter. Og friheter. Det er ingen dag lik den forrige. Alltid noe som skjer. Og ikke minst, det gir nærhet til naturen.

Med fare for å bruke for mange kjente klisjeer, det er ikke en jobb, det er en livsstil.

For min del, som drev gård i over ti år, blir det tydeligere og tydeligere hvor høyt jeg faktisk savner det. Gjorde jeg feil? Definitivt. Ville jeg gjort ting annerledes om jeg fikk sjansen igjen? Absolutt. Håper jeg på å få sjansen igjen? Ja.

Ofte er økonomi fokus når bønder eller andre diskuterer landbruk. Dårlig økonomi. Den er dårlig, ingen tvil om det. Og den burde naturligvis vært mye bedre. Samtidig er min lille oppfordring til bonden å verdsette alt det vakre yrke har å by på. Dere bor og driver i det postkortet vi andre sender.

Så til dagens innrømmelse...

Du har nå lest et innlegg som egentlig er til min fantastiske samboer.

Det er jo tross alt valentinsdagen, og du fortjener et unnskyld. Jeg kjenner mye på dårlig samvittighet overfor deg om dagen. For at jeg ikke er noen god versjon av meg selv. For at jeg er mye frustrert. For at jeg er mye på Finn.no. Så dette innlegget er til deg, Grethe, fra bonden din. Jeg elsker deg!

Og alt hadde vært så mye bedre om vi bare hadde hatt en gård. Oss to og jentene.

-Anders