Identitet eller egentlig mest et kamuflert eksponeringsbehov?

Mye mulig tidenes mest uviktige refleksjon, men allikevel noe jeg får endel spørsmål om...

Hvorfor har nesten "alle" kokker så mange tatoveringer? Spørsmålet får jeg (faktisk) ofte. Det blir typisk stilt av voksen dame +55...Om tonefallet indikerer begeistring eller forakt er ofte vanskelig å definere...

 Det enkleste og mest typiske svaret er strengt tatt "har ikke peiling!" Og sannheten er at jeg bryr meg heller ikke så mye om det. Eller...kanskje jeg bryr meg litt...hva forteller det om oss kokker? Ta fks min far som jobber i bank og går på jobb i dress og slips. Rimelig sikker på at han hadde blitt offer for endel oppmerksomhet om han hadde troppet opp på jobb med kniver tatovert på fingrene og/eller en gris tatovert på armen. Hans sønn har forøvrig begge deler...

Jeg tror egentlig svaret er veldig enkelt. Nemlig mote. Som alle andre er også vi kokker (lett) påvirkelige. Det blir en litt sånn "når "alle" har det kan vel også jeg" tankegang. Det samme kan vi forøvrig også se gjelder for andre yrkesgrupper. Det er vel strengt tatt ikke uvanlig å se fotballspillere eller musikere med mange timer i tatoveringsstolen. Dette er mye mulig den kjedelige og sanne forklaringen, og dermed det kjedelige svaret på spørsmålet.

Det er derimot mye gøyere å tygge litt på hva det sier om oss kokker. Nå skal jeg vokte meg vel for å generalisere, det er selvfølgelig mange kokker som aldri har latt eller vil la en tatovør nærme seg egen kropp. Jeg tror og (for egen del kanskje) håper det dreier seg om kreativitet, nysgjerrighet og lekenhet. Søken etter utfoldelse, skape et eget uttrykk. Kall det gjerne søken etter, eller ønske om, egen identitet. Det samme tror jeg også gjelder for musikere og idrettsutøvere. Alle kreative yrker hvor det kreves enormt mye for å lykkes.

Skal du i dag lykkes som kokk, utover det å bli en dyktig kokk, er du avhengig av en egen identitet. Søker du annerkjennelse, oppmerksomhet, etc er faget utvilsomt viktig, men det holder ikke alene. Du må ha noe mer. Noe som "selger". Kall det gjerne en x-faktor.

Det sier også noe om samfunnet vi lever i, og valgene enkelte av oss derfor tar. Jeg vil tørre å påstå at mange kokker (meg selv inkludert), musikere, kunstnere, idrettsutøvere m.f hadde blitt fysisk og psykisk syke om de hadde blitt fratatt muligheten til å utøve eget fag. Økonomi er absolutt ikke den primære drivkraften. Heller tvert imot. Er det noe vi som samfunn må fortsette å applaudere og legge til rette for så er det muligheten til å være seg selv. Samfunnet vi lever i, den typisk forventede hverdagen, passer langt i fra for alle. For min del vil jeg gå så langt som å si at jeg ofte kjenner på å ikke passe inn. Å ikke møte forventningene vi alle kjenner på. Jeg for min del trenger masse frihet. Kreativ frihet, frihet til å leke, frihet til å søke, til å skape. Behov vårt 8-16 samfunn ikke alltid klarer å møte. Hver dag er jeg takknemmelig for å ha et fag og en kompetanse som gir meg mulighet til å leve det livet jeg både ønsker og trenger. Hvor det også er aksept for å komme på jobb om du er tatovert fra topp til tå.

Restaurant miljøet er fantastisk på den måten. Så lenge du gjør jobben din og ikke er et rasshøl (da blir det forøvrig bråk, sterk indre justis...), er det ingen som bryr seg om legning eller religion. Du kan med trygghet være akkurat den du er.

Da har jeg mye mulig skrevet et av tidenes mest uviktige "blogg" innlegg. Iallefall om man ser galskapen i verden rundt oss. All elendigheten, all smerten, all fortvilelsen. Men det er kanskje akkurat da vi trenger det som mest, noe uviktig å tenke på. Noe uviktig å lese.

Tenk om vi alle bare kunne vært venner. Vært god nok akkurat som vi er. Vist hverandre respekt.

Ta vare!

Med eller uten tatoveringer...

-Anders