Jeg fikk en sjangse og tok den...

Som ung kokkespire fikk jeg en sjanse jeg valgte å ta.

Det valget har jeg aldri angret på…

Jeg fikk muligheten til å reise til Frankrike. Muligheten til å utdanne meg til kokk i gastronomiens vugge. Den muligheten måtte jeg bare ta. Jeg har alltid vært takknemlig over at mor og far tillot meg dette eventyret. Det var nok med en stor dose skepsis de kjørte meg til flyplassen, klemte meg og ønsket meg lykke til. Men de støttet meg alltid! Noe de alltid har gjort.

Når jeg nå ser tilbake og tenker på valget jeg som naiv 16-åring tok, kan jeg egentlig ikke annet enn å le. Aldri hadde jeg bodd for meg selv, ikke kunne jeg språket, kjente ikke kulturen. Ante strengt tatt ikke forskjellen på opp og ned. Mange vil nok se på det som galskap. For meg er det egentlig ganske illustrerende for den jeg er. Behovet for, og trangen til å prøve, til å gå mine egne veier, uredd, like å utfordre seg selv. Jeg er nok en litt «fuck it, det ordner seg» type. Og litt som katten, flere liv og lander stort sett på føttene.

Muligheten jeg fikk kom egentlig litt som en tilfeldighet. Jeg jobbet, som tidligere skrevet, på Bølgen og Moi i Stavanger. Der må jeg tydeligvis ha vist prov på noe spennende, for en av mine kolleger hadde kontakter som kunne hjelpe som «døråpner». Jeg har egentlig aldri fått sjansen til å takke deg skikkelig. Håper du leser dette. Hjelpen du gav meg har betydd uendelig masse for meg, og jeg er evig takknemlig!

Da alt det formelle var på plass reiste jeg til Oslo på språkkurs. 1 måned bodde jeg i Oslo hos venner av familien. Jeg kunne nok like greit brukt den måneden på noe helt annet. Jeg fullførte kurset med 5-6 ord i vokabularet, veldig begrenset med andre ord!;)

Så kom, for min del, endelig dagen jeg skulle reise. Dagen jeg skulle flytte til La Rochelle. En relativt liten fransk kystby som ligger mellom Nantes og Bourdeaux, på vestkysten. En fantastisk flott by med masse historie og kultur! Reisen startet på Sola flyplass via Charles de Gaulle i Paris, før jeg deretter måtte manøvrere meg frem i Paris for å finne toget som tok meg videre til mitt nye eventyr. Til hvor jeg skulle bo de neste to årene.

Det å kjenne på følelsen av mestring, av nervøsitet, av spenning, av frykt. Jeg tror jeg hadde godt av det, og jeg likte det!

 Jeg kan fremdeles kjenne på nervene, og ærefrykten, jeg kjente første gangen jeg stod i aulaen til Lycee Hotelier de La Rochelle. Skolen jeg skulle gå på. En anerkjent skole, kjent for å utdanne flinke og kompetente ungdommer til hotell- og restaurantfaget.

Jeg ble godt tatt imot, og jeg var heldigvis ikke helt alene som norsk. Vi var en gruppe på 5 norske, hvorav jeg den eneste gutten. Første året bodde vi på skolens internat, strengt delt etter kjønn. Så selv om vi var flere norske, var det stort sett franskmenn jeg oppholdt meg med. Sett i ettertid var dette en bra ting. Jeg måtte lære språket, og jeg måtte lære det raskt. Både i forhold til sosiale og faglige hensyn.

Dette skjønte jeg raskt. Allerede etter første dag med undervisning. Jeg var, som sagt, ung og naiv, og langt ifra kapabel til å unngå den første snubletråden jeg ble utsatt for. Klassens første hjemmelekse var å skrive en A-4 side om hvorfor vi ønsket oss inn i hotell- og restaurantfaget, og ja, på fransk. Med mitt ordforråd på 5-6 franske ord en nærmest umulig oppgave. Men jeg hadde selvsagt løsningen! Ingen sak å fikse! Jeg hadde sammenlignet med mine franske klassekamerater relativt god økonomi. Mitt ungdommelige og uansvarlige pågangsmot kom raskt frem til å betale en av mine romkamerater for å gjøre oppgaven som den sikreste og beste løsningen. For 200 franc, som var omtrent det samme i norske kroner, skrev han min oppgave. Sannheten er at han strengt tatt kunne skrevet hva som helst, jeg hadde uansett ikke peiling. Neste dag leverte jeg stolt inn oppgaven, og tenkte at dette løste seg knirkefritt. Kan til og med erindre at jeg var stolt. Stolt av bragden.

Dette endret seg raskt til frykt, en voldsom frykt. Læreren pekte på meg, og vinket meg frem. Shit… Kommer aldri til å glemme smilet hans før han, på engelsk, ba meg lese teksten for klassen. Mine klassekameraters latter kommer jeg heller aldri til å glemme. Gøy å tenke tilbake på, ikke fullt så gøy da.

I det øyeblikket skjønte jeg alvoret. Her var det bare å brette opp ermene, lære seg språket. Jeg innså også viktigheten av å modne. Ta ansvar for egen hverdag på en helt annen måte enn hva jeg hadde gjort frem til da. På mange måter kan man se på min første uke i Frankrike som min førstegangstjeneste. Jeg tror mange rekrutter har kjent på de samme følelsene jeg som 16- åring kjente den gangen.  

Det sies at “what doesn`t kill you, makes you stronger”. Og det for en grunn. Skal jeg basert på egne erfaringer komme med råd, må det beste være å tro på det, tro på deg selv. Stol på at du er god nok akkurat som du er og ta sjansen om den byr seg.

For en tid! Jeg gleder meg til å dele mer med dere!

-Anders